Lomsdal-Visten Nasjonalpark

Veidekulturen

I nasjonalparken er det en rekke spor etter boplasser og jaktanlegg fra man drev sesongmessig jakt, fiske og sanking. I og ved nasjonalparken er det flere jakt- og fangstanlegg, som skyteskjul og ledegjerder for fangst av villrein. I nærheten av Bønå er det et hulemaleri, som sannsynligvis også tilhører veidekulturen.

Nomadisert tamdyrhold baserte seg på å følge og utnytte reinenes naturlige vandringer mellom sommer- og vinterbeiter. I og ved nasjonalparken er det registrert flere gamle reingjerder – ofte lave steinmurer, brukt for å lede, samle, melke og merke rein. I Sørvassdalen finner vi det mest intakte og mest spesielle samiske boplassmiljøet i nasjonalparken. Her er hus, bur og gammer. Mange norske og samiske stedsnavn viser til samisk bruk. I det som i dag er nasjonalpark har det blitt gjort to svært sjeldne funn av sjamantrommer (runebommer), ei i Lomsdalen og ei i Visten (datert 1650-1750). Det finnes også flere samiske offerplasser i området.

Jordbrukskulturen før 1960

Utover 16- og 1700-tallet foregikk det en ekspansjon gjennom etablering av gårder inne i fjorder, i store dalføre og i grensen til fjellheimen. Av slike «fjellgårder» kan nevnes Lomsdal og Strompdal i Brønnøy, Sørvassdalen og Skjørlægda i Vefsn, Stavassdalen i Grane og Auslia i Vevelstad. Fjellgårdene hadde magert grunnlag og jordbruket var langt på veg marginalt. For å klare seg spedde man på jordbruket med jakt, fangst og fiske. Også på innlandsgårdene var det vanlig at man dro til Lofoten på fiske. For noen ble etter hvert også skogsdrifta ei aktuell næring. Drifta i Vefsn og Grane fikk på slutten av 1800-tallet store dimensjoner. De fleste av gårdene var fraflyttet før 1960.

Lomsdalen gård

Den første kjente bosetning er fra 1665. I 1723 sies det at Lomsdal er «en ganske ringe fieldplatz hvor kornet ikke modnes». Selv driverne i Lomsdalen var i perioder «fiskerbønder» på Lofoten. Gården ligger 11 km fra sjøen, 165 moh og brukerne skiftet ofte. I 1865 var det 6 kyr, 8 småfe og 1 hest på gården. Samme år ble det sådd 1/4tn. bygg og ¾ tønner blandakorn og 3 tønner poteter. Avlingen er ukjent. Hele 16 bygninger, syv av dem utløer, tilhørte gården mens den var «på sitt beste». Brukerne var leilendinger og gården (som de fleste) tilhørte et proprietærgods. I 1876 ble den kjøpt av brukeren til «odel og eie». Fra 1933 har gården ligget øde, husene er forfalt og nå skimtes bare restene. Eiendommen på ca. 80 000 mål eies nå av HelgelandKraft.

Fjellgården i Skjørlægda

Sannsynligvis har det bodd folk på Fjellgården, eller Fjellet som gården ble kalt, fra omkring 1695. Torleif, den første rydningsmannen i Eiterådalen ble omtalt som «han Tåle i Fjellæ» og ga navn til Tåletjørna. Sannsynligvis brukte han Fjellgården som sommerboplass. Gården ble skyldsatt i 1726 og hadde da to kyr, fire småfe, men ingen hest. Gården ble fraflytta i 1919, men ble slått fram til 1947 av folk fra Eiterådalen. I tillegg til Fjellgården var det to andre gårder i Skjørlægda: selve Skjørlægdgården og Tverrelvmoen (Skjørlægdsetra) i tillegg til husmannsplassen ved Litlvatnet, der Vefsn JFF nå har hytte. I folketellinga for 1875 ble det registret to samiske familier i Skjørlægda og det har blant annet vært gammeplasser ved Storvatnet og i nærheten av Litlvatnet. (Kilde: Bygdebok for Vefsn, særbind VIIIa).

Krigshistorie

Lomsdal-Visten/Njaarke var sentral for våpentransporten fra kysten til indre Helgeland under andre verdenskrig. Våpen ble fraktet fra Storbørja og Indre Visten over fjellet til Eiterådal og Stavassdal. Transporten var organisert gjennom operasjonene Archer, Heron 1, 2 og red, og Falcon. I ledelsen av operasjonene sto soldater fra kompani Linge, men mange lokale deltok aktivt i motstandsarbeidet. Området egna seg godt siden det er lett å gjemme både seg selv, våpen, utstyr og ammunisjon, og motstandsbevegelsen hadde flere hytter og skjul på ulike steder. Fremdeles sies det at det ligger våpen og ammunisjon som ikke er funnet.

Våren 1942 var 30-35 personer fra distriktet med på det illegale arbeidet. Børene veide 30-35 kg og ca. 30 tonn utstyr ble brakt på land i Visten. Transporten ble etter hvert oppdaget. I samband med den såkalte Majavassaffæren i 1942 ble 23 menn henrettet og mange familier i Indre Visten, Storbørja, Eiterådalen og Stavassdalen ble hardt rammet. Transporten ble gjenopptatt en stund etter og i 1944 var det alvorlige trefninger i Eiterådalen og ved Stavatnet og tre menn fra kompani Linge mistet livet.

Målsettingen med våpentransporten var å forberede en alliert landgang på Helgeland. Det er i dag usikkert om dette var reell plan, eller en bløff for å binde opp tyske styrker i området. Det var flere fra lokalsamfunnet som var villige til å ofre alt, og som i dag blir hedret, blant annet gjennom den årlige Sjøbergmarsjen mellom Eiterådal og Austerfjorden i Vistenfjord.

En del av krigshistorien fra området er omtalt i NRK-dokumentaren om Liv Grannes fra Mosjøen som ble omtalt som «Nordlands Jean d’Arc» Link til programmet: livgrannesfilm.no